I et intervju i magasinet Tendens diskuterer jeg sammen med Tor Dølvik fra Transparency International Norge hva de siste korrupsjonsanklagene i norsk offentlighet betyr for tillit og institusjoner. Artikkelen tar utgangspunkt i avsløringer knyttet til Epstein-nettverket og spør hva slike saker kan fortelle oss om sårbarheter også i et høytillitssamfunn som Norge.
Les intervjuet her:
Artikkelen «Et tillitsspørsmål» i Tendens
Noen av poengene fra samtalen
- Korrupsjon handler i stor grad om tillit – mellom dem som samarbeider om noe ulovlig.
For at bestikkelser eller utilbørlige fordeler skal fungere, må partene stole på hverandre og på at forholdet ikke blir avslørt. - I Norge reagerer vi sterkt på slike saker nettopp fordi vi har høy tillit.
Når forventningen om integritet er høy, oppleves brudd på den som særlig alvorlige. - Samtidig kan høy tillit gjøre oss mindre oppmerksomme på risiko.
Når vi antar at systemet fungerer, kan kritiske spørsmål komme sent – eller ikke i det hele tatt. - Nære nettverk og gjensidige tjenester kan skape gråsoner.
Tor Dølvik peker på at sterke relasjoner i politikk, næringsliv og organisasjonsliv kan senke terskelen for tjenester som over tid kan bli problematiske. - Det trenger ikke å være strafferettslig for å være alvorlig.
Beviskravet i korrupsjonssaker er høyt, og derfor er det også viktig med administrative ordninger som habilitetsregler, åpenhet om interesser og gode varslingssystemer.
Min kommentar
Debatten om disse sakene bør ikke først og fremst handle om enkeltpersoner. Den bør handle om hvordan vi organiserer integritet i et høytillitssamfunn.
Norge har sterke institusjoner, men vi har også tette nettverk mellom politikk, næringsliv og organisasjoner. Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv – samarbeid kan være en styrke. Men det forutsetter klare grenser og en kultur der kritiske spørsmål er legitimt.
Når saker oppstår som setter tilliten på prøve, er det derfor en anledning til å stille noen grunnleggende spørsmål:
Har vi gode nok regler for interessekonflikter?
Er åpenheten om relasjoner og verv tilstrekkelig?
Og har vi institusjoner som gjør det mulig å håndtere tvil før den utvikler seg til en tillitskrise?
Slike spørsmål er ubehagelige, men nødvendige. I et samfunn som bygger så mye på tillit som det norske, er integritet ikke bare et juridisk spørsmål. Det er et institusjonelt ansvar.