English version below – An enforcement gap: kickback in tourism

Aftenposten skriver nå i august 2026 om turistguider som styrer grupper til bestemte butikker og får provisjon av det turistene handler for. Problemet er ikke nytt.

Aftenposten 9. august 2026: I årevis er turister blitt ledet til utvalgte butikker. – Burde forbys.

Jeg begynte å se nærmere på dette i 2016. Året etter skrev NHH-studentene Sigmund Oseland og Espen Aalerud masteroppgaven Returprovisjoner – et samfunnsproblem?, som jeg veiledet. De undersøkte hvorfor butikker inngår slike avtaler, hva de gjør med konkurransen og turistene, og hvordan praksisen reguleres. Konklusjonen deres var at returprovisjoner burde forbys, og jeg er enig.

Nesten ti år senere synes det samme problemet å bestå.

Ikke enhver provisjonsordning er ulovlig. En åpen avtale mellom en reiseoperatør og en butikk, der betalingen bokføres og turistene vet hva som foregår, er noe annet enn at en guide personlig og i skjul får en prosentandel av salget for å bringe turistene til akkurat den butikken.

Den siste varianten har klare likhetstrekk med en klassisk kickback. Avhengig av hvordan ordningen er organisert, mener jeg den kan rammes av korrupsjonsreglene, markedsføringsreglene, skatte- og bokføringsreglene og i enkelte tilfeller konkurransereglene.

Problemet er at ingen av de aktuelle håndhevingsinstansene nødvendigvis ser hele bildet – eller oppfatter at de har ansvar for å gripe inn mot praksisen som helhet. Allerede i arbeidet med masteroppgaven viste manglende koordinering mellom myndigheter seg som en del av problemstillingen. Saken kom på Stortingets bord i 2018, og i 2019 foreslo medlemmer fra Ap, Sp og SV et uttrykkelig forbud. Temaet er siden tatt opp flere ganger. I 2024 svarte regjeringen at den ikke hadde oppdatert informasjon om omfanget eller om tidligere informasjonstiltak hadde virket. Så sent som i 2025 viste regjeringen igjen til politiet og «rette tilsyn» dersom reglene brytes.

Dette er neppe Norges største korrupsjonsproblem. Men det er et interessant eksempel på hvordan relativt små og systematiske kickback-ordninger kan fortsette når regelverket er fragmentert og ingen håndhevingsinstans har et tydelig ansvar for å se helheten.

Jeg mistenker at Norge ikke er alene om utfordringen. Tilsvarende insentivstrukturer finnes i turistnæringen i flere land – og mange som har vært på ferie har opplevd å bli styrt inn i bestemte butikker.

Hvor ofte slike ordninger går under radaren nettopp fordi de befinner seg i grenselandet mellom korrupsjon, forbrukerbeskyttelse, skatt og konkurranse, vet vi lite om. Men dette burde være et av de enklere håndhevingsproblemene å rydde opp i.

Sigmund Oseland & Espen Aalerud, NHH Master Thesis, 2017

In English

Tourism kickbacks and an enforcement gap

Aftenposten reported this week that tour guides are still steering tourist groups towards selected shops in return for a share of what the tourists spend. The practice is not new.

I started looking into the issue in 2016. The following year, two NHH master students I supervised, Sigmund Oseland and Espen Aalerud, examined commission arrangements in the Norwegian tourism industry – why shops enter into them, their effects on tourists and competing businesses, and how they fit with Norwegian law. They concluded that the practice should be prohibited. I agree.

Almost ten years later, much the same problem remains.

Not every commission is illegal. A transparent and properly recorded marketing agreement between a tour operator and a retailer is one thing. A guide personally receiving an undisclosed percentage of sales for directing tourists to a particular shop is quite another.

The latter has the characteristics of a conventional kickback. Depending on how the arrangement is organised, it may fall within anti-corruption law, consumer-protection and marketing rules, tax and accounting rules, and in some cases competition law.

The more interesting question may be why the practice persists.

Part of the answer appears to be fragmented enforcement. Different authorities see different parts of the transaction, while no single authority necessarily takes responsibility for the practice as a whole. This was already an issue when we studied the problem in 2017.

The issue reached the Norwegian Parliament in 2018. In 2019, MPs proposed an explicit ban. It has returned several times since. In 2024, the government acknowledged that it had no updated information on either the extent of the practice or whether earlier information measures had worked. In 2025, it again referred possible violations to the police or the relevant regulatory authorities.

This is hardly one of Norway’s largest corruption problems. But it is a useful example of how relatively small, systematic kickback arrangements can persist when rules and enforcement responsibilities are fragmented.

Norway is unlikely to be unique. Similar incentives exist in tourism elsewhere, and many travellers will recognise the experience of being steered towards particular shops. How often such arrangements stay below the enforcement radar because they sit at the intersection of corruption, consumer protection, taxation and competition is not well known.

It should, however, be one of the easier enforcement problems to fix.

Aftenposten, 9 August 2026: Guider får provisjon av turistenes handel