Teksten sto på trykk i Aftenposten 15.10.2026: «Korrupsjon uten korrupte» (open access).
English version follows below: Corruption Without Corrupt People
Norge skal bruke historisk mye penger på forsvar. Innkjøp må skje raskt, og Forsvaret trenger tett kontakt med industrien. Korrupsjon er en kjent risiko. Men hva med den integritetsrisikoen som ikke handler om bestikkelser, men om hvordan behov og løsninger blir definert?
Tenk deg et hypotetisk tilfelle: Forsvaret trenger bedre teknologi for å oppdage ubåter. Hvem spør man? Kanskje en dyktig fagperson man kjenner fra før, i Forsvaret eller industrien. Rådene kan være gode, kontakten helt legitim. Kanskje begynner samtalene etter hvert å dreie seg om én bestemt teknologi, slik at andre løsninger får mindre oppmerksomhet? Ingen trenger å ha gjort noe galt. Relasjonen kan likevel hatt innvirkning på hvilket alternativ man gikk for.
Vi tenker gjerne på korrupte som noen andre enn oss selv. Men korrupte mennesker kan være hyggelige. Og hederlige mennesker kan havne i interessekonflikter uten å forstå hvordan de preger beslutningene. Egne faglige nettverk oppleves som en ressurs, ikke som risiko.
Dette kan være krevende i forsvarsmarkedet. Få leverandører kan tilby avanserte våpensystemer. Kjøperen er avhengig av leverandørens kunnskap. Seks Seahawk-helikoptre har en samlet kostnadsramme på 14,4 milliarder kroner. Hvordan vurderer man kritisk hva noe slikt bør koste? Drift og oppgraderinger over flere tiår kompliserer bildet. Eksemplet sier ingenting om hvor god anskaffelsen er, men antyder hvor vanskelig det kan være.
Med få tilbydere blir prispresset svakt. Hvis etablerte selskaper også får forme kravene, kan mindre bedrifter med alternative teknologier bli stengt ute før konkurransen begynner. Ingen trenger å ha ment å favorisere de store. Likevel kan Forsvaret ende opp med å betale mer enn nødvendig eller risikere å velge bort en løsning som kunne gitt riktigere forsvarsevne.
Forsvarsdepartementet har regler for habilitet, leverandørkontakt og anskaffelser, oppdatert i 2026. Men gode regler mot korrupsjon vil ikke nødvendigvis hindre at leverandørers perspektiver får forme selve behovsbeskrivelsen.
Hvor er så korrupsjonen? Kanskje ingen steder. Dårlig styring og interessekonflikter er ikke nødvendigvis korrupsjon.
Favorisering av enkelte aktører eller kanalisering mot bestemte produkter trenger ikke å være korrupsjon. Ingen trenger å ha mottatt bestikkelser eller brutt straffeloven for at konkurransen skal svekkes og fellesskapet få mindre igjen for pengene.
Strafferetten stiller strenge krav både til hva som er straffbart og til bevisene for domfellelse. Den terskelen må ikke bli avgjørende for når myndighetene reagerer på risiko. Beslutninger må kunne utfordres uten at noen først mistenkes for korrupsjon.
Noe må holdes hemmelig, og mye må skje raskt. Hemmelighold utad øker behovet for etterprøvbarhet innad. Men løsningen er ikke bare flere prosedyrer.
Vi trenger uavhengig motprøving inne i beslutningsprosessen: Hvem definerte behovet? Hvilke alternativer ble undersøkt? Fikk nye og små leverandører en reell mulighet? Hva vil materiellet koste gjennom hele levetiden?
Fravær av korrupsjon er ingen garanti for gode beslutninger. Prøven på integritet handler heller ikke primært om at man formelt kan forsvare beslutninger. Det avgjørende er om noen fikk utfordre dem mens det fortsatt var mulig å velge annerledes.
English version
Corruption Without Corrupt People
By Tina Søreide, Professor, NHH Norwegian School of Economics
Originally published in Aftenposten Debatt, 10 October 2026
Norway is set to spend unprecedented amounts on defence. Procurement must proceed quickly, and the Armed Forces need close cooperation with industry. Corruption is a well-known risk. But what about the risks to integrity that have little to do with bribery, and more to do with how needs are defined and solutions selected?
Consider a hypothetical situation: The Armed Forces need better technology to detect submarines. Whom do they turn to? Perhaps a highly competent expert they already know, from the military or the defence industry. The advice may be sound, and the contact entirely legitimate. But what if the discussions gradually begin to focus on one particular technology, leaving other solutions with less attention? No one need have done anything wrong. Yet the relationship may still have influenced which alternative was ultimately chosen.
We tend to think of corrupt people as fundamentally different from ourselves. But corrupt people can be likeable. And honest people can find themselves in conflicts of interest without realising how these affect their decisions. We see our own professional networks as a resource, not a risk.
This can be particularly challenging in defence markets. Few suppliers can provide advanced weapons systems. Buyers depend on suppliers’ expertise. Six Seahawk helicopters have a total project cost ceiling of NOK 14.4 billion. How can one critically assess what such an acquisition ought to cost? Maintenance and upgrades over several decades further complicate the picture. The example says nothing about the quality of this particular procurement, but illustrates how difficult such assessments can be.
With few suppliers, competitive pressure on prices is weak. If established companies also help shape procurement requirements, smaller firms offering alternative technologies may be excluded before competition even begins. No one need have intended to favour the large suppliers. Yet the Armed Forces may end up paying more than necessary, or overlooking a solution that could have provided more appropriate defence capabilities.
Norway’s Ministry of Defence has rules governing conflicts of interest, supplier contacts and procurement, updated in 2026. But even sound anti-corruption rules will not necessarily prevent suppliers’ perspectives from shaping the very definition of procurement needs.
So where is the corruption? Perhaps nowhere. Poor governance and conflicts of interest do not necessarily amount to corruption.
Favouring certain suppliers or steering procurement towards particular products need not constitute corruption either. No one needs to have accepted a bribe or broken the criminal law for competition to be weakened and taxpayers to receive less value for their money.
Criminal law imposes strict requirements both on what constitutes an offence and on the evidence required for conviction. But those thresholds must not determine when public authorities respond to risks. Decisions must be open to challenge without anyone first having to be suspected of corruption.
Some information must remain confidential, and many decisions must be made quickly. Confidentiality towards the outside world increases the need for accountability and scrutiny within the organisation. But the answer is not simply more procedures.
What we need is independent scrutiny and challenge within the decision-making process itself: Who defined the need? Which alternatives were examined? Were new and smaller suppliers given a genuine opportunity? What will the equipment cost over its entire lifetime?
The absence of corruption is no guarantee of good decisions. Nor is the real test of integrity primarily whether decisions can be formally defended. What matters is whether someone had the opportunity to challenge them while it was still possible to choose differently.
Translation note: This article was originally published in Norwegian in Aftenposten on 10 October 2026. The English translation was prepared with the assistance of AI (ChatGPT).